Sakte vokser ei krokete furu. Bodil Drange Pedersen og Arna K. Lund-Johnsen

BODIL DRANGE PEDERSEN (f. 1989) maler furutrær, slik mange kunstnere før henne har malt trær. Dranges furutrær handler om mer enn bare form; de er et symbol på utholdenhet, fornyelse, og på det håpet som finner veien selv i motgang!
Som Munch i Olav H. Hauges dikt, som malte en eik selv om mange hadde gjort det før, handler det ikke om at motivet i seg selv er nytt, men om hvordan det blir sett og formidlet. Drange bringer liv til det velkjente og avslører det unike i naturen. Selv om trær er et klassisk motiv, gjør hun det likevel, på sin måte.
Som i Hauges ord, trenger ikke treet å være noe annet enn seg selv for å være uendelig rikt. Og selv om mange før har malt en eik, maler Drange likevel sine furutrær – med sin egen, dype tilnærming, som lar betrakteren oppleve naturens evige nærvær på nytt.
ARNA KRISTINE LUND-JOHNSEN (f. 1982, Kristiansund) bor og arbeider i Oslo. Lund-Johnsen har en Mastergrad i Kunstfag fra Kunsthøgskolen i Oslo, med fordypning i tekstil. Hun arbeider primært med tekstile teknikker og materialer. Hennes fordypningsområde er digital trådstyringsvev.
Lund-Johnsen kombinerer gammelt håndverk med digital teknikk og søker å forene disse uttrykkene. Prosessen med utgangspunkt fascinerer henne, noe som merkes i sluttuttrykket. Kunstnerens foto er utgangspunkt for det endelige arbeidet, og i en grundig prosess ”programmerer” Lund-Johnsen egne foto om til vevbindinger. Teknikken gjør det mulig å veve intrikate
bilder. Resultatet er et helt eget uttrykk som verken er ordinær fotokunst eller tradisjonell billedvev.
Med motivkretsen fra skogen ønsker Lund-Johnsen å fange stillheten i skogen, den stillheten hun selv verdsetter. Lund-Johnsen ønsker at betrakteren skal kunne kjenne på den samme stillheten. Hun ønsker at det kan bidra til en slags iaktagelsesmodus, at noe vi før ikke har lagt merke til,
eller viet oppmerksomhet til, gis liv. At stillheten gjør at noe nytt, noe annet trer frem. Være seg noe indre, en uro eller ro, eller noe ytre, som strukturer på bakken.
I Lund-Johnsens originale uttrykk er det nærmest som om dagene drar seg gjennom treverket. Kanskje har noen felt trær over barndommens sti?