Historien om Nesodden

Dampskipsbryggene med kyststien

Nesodden har lang kystlinje, og til alle tider har nesoddingene reist med båt. Fjorden har vært veien til hovedstaden. Tømmer, stein og is har gått sjøveien fra Nesodden og ut i verden.

Da dampskipene kom på slutten av 1800-tallet, ble de små trebryggene erstattet av solide dampskipsbrygger, ofte med steinmur. Rutebåtene hadde flere anløp hver dag langs hele nesoddkysten. I nesten hundre år var dette den naturlige reisemåten for både nesoddinger og sommergjester.

I vår tid er det nærmest slutt på fjordbåtrutene. Men bryggene er viktige kulturminner, som du kan oppleve hvis du følger kyststien. Den går fra Blylaget brygge i sør, følger Bunnefjorden nordover til hovedterminalen på Nesoddtangen og derfra videre sørover langs Oslofjorden til Fagerstrand.

Hellviktangen

Hellviktangen er en gammel gård på nordspissen av Hellvikodden. Husene ligger tett ved fjorden, omgitt av en naturskjønn park.

Det flotte Jugendhuset ble bygget omkring 1900 av konsul Hennum. Han hadde vært konsul for både Norge, Sverige og Danmark i Spania, og kalte seg for «Arnaldo» Hennum. Konsulen anla et landsted med store plener, trapper og terrasser. Dessuten startet han sitt eget dampskipsselskap og bygget steinbrygga ytterst på pynten mot øst.

I 1924 ble Hellviktangen feriehjem for Bakersvendenes forening, og senere flyktningemottak i noen år før krigen. Nesodden kommune overtok på 1970-tallet, og i våre dager er Hellviktangen et populært turmål med kunstkafé, konserter og badestrand.

Kystledhyttene på Ommen

En vindfull maidag i 1893 hadde Ole Ommen vært i Kristiania med fisk. Nå var han på hjemvei med sjekta. Så skjedde katastrofen: Ole kullseilte, gikk på hodet i sjøen og druknet. Tilbake satt enken Oleana. Ekstra ille var det at Ole hadde gått til bunns med 500 kroner. Det var et lån som skulle ha betalt for familiens nye stue i Søndre Ommen. Da dette ble kjent, satte nesoddingene i gang innsamlingsaksjon, slik at enken kunne bli boende.

For å livnære seg og barna, valgte nå Oleana Ommen selv å bli fisker. Det ble et blodslit, i all slags vær. Fangsten måtte hun selv frakte til byen, inntil Nesodden Dampskipsselskap bygde brygge her i 1896. Oleana var den siste i en lang rekke av fiskerenker i Ommen. Mennene var fiskere, og sjøen tok mange av dem. Historien om enkene i Ommen inneholder mye hardt slit for det daglige brød.

I dag er Oleanas fiskerstue utvidet og omgjort til kystledhytte, og det er Oslofjordens friluftsråd som eier området. Ommen er en fredelig idyll ved fjorden, med fin strand, molo og usjenerte solplasser.

Adkomsten er sti og bratte trapper fra minnesmerket «Oleanas utsikt» hundre meter over oss. 

Isdammene ved Spro

Ved Spro snirkler fylkesveien seg langs isdammene som ble anlagt på 1800-tallet. Drivkraften var Julius Rosen, en jakteskipper som slo seg ned her 1855. Rosen var en røslig kar på over 100 kilo, med ringer i ørene og fullskjegg. Det fortelles at han lignet en sjørøver og lagde sviskesuppe kokt på sjøvann.

På denne tiden startet iseksporten til Europa, og Rosen gikk straks i gang med å demme opp tjern og myrer på eiendommen sin. Nesodden ble en av Norges viktigste iseksportører, og dammene på Spro var det klart største anlegget. Fra platået ved fylkesveien gikk det isrenner ned til fjorden, der isskutene ventet. Spro-området eksporterte tonnevis av is både til England, Tyskland, Sverige, Danmark og Frankrike. Til og med Australia kjøpte en islast fra Spro, men den kom frem i flytende tilstand.

Kunstnerkolonien på Blylaget

Fra gammel tid var Blylaget den naturlige havnen for jordbruksbygda ved Hasle og Burmaveien. Det meste av ferdselen foregikk jo på fjorden, og dermed ble Blylaget et knutepunkt for skyss av tømmer, gods og folk. På 1800-tallet lå det fire husmannsplasser og gjestgiveri ved brygga. Snart kom isepoken. Fra Blylagdammen ble blokkene sendt i isrenne nedover til fjorden. Tennisbanen ovenfor brygga var opprinnelig et gedigent ishus.

Blylaget vokste, det kom dampskipsbrygge og sommerhus.

Og så kom kunstnerne. Nesodden har i dag landets største kunstnertetthet, og det startet på Blylaget. Her kunne fattige kunstnere finne seg en billig bolig i en sommerhytte, med hyggelige kunstnernaboer og lett reisevei med båt inn til hovedstaden.

Ovenfor brygga ligger Sommerlyst, som tilhørte skuespillerparet Minda og Karl Pedersen. Og i Slottet har en rekke kunstnere bodd, både forfatterne Arnulf Øverland, Johan Borgen og Torborg Nedreaas og kunstmaleren Harald Dal. Blylaget strekker seg over i Frogn, og der bodde maleren Sigmund Sinding og tinnsmeden Gunnar Havstad.

I 1930 flyktet Aksel Sandemose fra kreditorene i København. Han endte opp i en hytte på Blylaget, og krysset aldri senere sitt spor. Gjennom årene flyttet Sandemose fra hytte til hytte, etter hvert som husleien ikke ble betalt. Til slutt fant han fred i huset like ovenfor båthavna. Det fortelles at han mente Blylaget, tvers overfor Svartskog, var egnet for en med hans sinnsstemning.

Strandpromenaden

Flaskebekken var et gammelt landemerke i fjorden. Her fosset fint drikkevann rett ut i sjøen. Folk som rodde forbi, stanset gjerne for å fylle vannflaskene.

I andre halvdel av 1800-tallet vokste Christiania så fort at folk måtte ut av byen for å finne fri natur. De oppdaget Nesodden, og snart hadde den rikeste Kristiania-sosieteten anlagt store landsteder langs kysten i nord. Til Flaskebekk var det kort båtreise, og området var fullt av grosserere og direktører som bodde her med familie og tjenestefolk hele sommerhalvåret og pendlet til jobben i byen.

Utover på 1900-tallet fulgte de litt mindre rike byboerne etter, og snart vokste det frem et sommerhusområde sørover langs kysten fra Flaskebekk brygge.

Trafikken økte kraftig, og i 1914 kom Nordre Sjøstrand brygge. Den hadde adkomst langs en sti tvers over plenen hos grosserer Richard Bache på Birkeli. Dette likte grossereren dårlig. Han fikk med seg naboene, og sammen bygget de en strandvei langs sjøen. Den gikk fra Rødstua i nord til brygga i sør. Det lå 20 badehus langs denne nye «Strandpromenaden». Badehusene hadde samme farge som eierens hus oppe i lia, og delvis samme utforming. Under hvert badehus hang et bur, der blyge damer kunne klatre ned og bade uten at mannfolkene så dem.

Det foregikk også andre spennende aktiviteter i badehusene. I forbudstiden på 1920-tallet ble de ofte brukt som lager for smuglersprit. Mange dro med småbåter ut fjorden og kjøpte spritkanner av smuglerskutene som lå der ute ved riksgrensen. Så bar det hjemover i full fart, ofte med tollbåten på slep. I full fart ble kannene lempet inn i badehuset. Der kunne de ligge til kysten var klar igjen.

Etter hvert som det kom flere badehus, ble Strandpromenaden forlenget videre sørover fra brygga til foten av isrenna, som kom oppe fra Grøstadbutikken. Da isdriften dabbet av, ble isrenna fjernet. Bakken ble døpt for Promenadebakken og brygga omdøpt fra Nordre Sjøstrand til Søndre Flaskebekk. Man mente at det ville øke taksten på husene i området.

I vår tid er Strandpromenaden en av Nesoddens mest idylliske severdigheter.

Tekst av; Stein Turtumøygard

Lenker til bøker, mer informasjon:

Historiens spor i Nesoddmarka

Kyststien på Nesoddens østside

Finn din neste opplevelse på Nesodden

Hvordan kommer du deg til Nesodden?

Fra Oslo er det bare 23 minutter med Nesoddbåten til Nesodden. 

Bruk reisplanleggeren for å finne reise til Nesodden.
Vi har tatt oss friheten til å fylle inn destinasjonen for deg.

Billetter kan kjøpes via reiseplanleggeren og Entur AS

Veien hit & reise rundt